Her er noen av låtene GAFFA-redaksjonen håper å få høre fra scenen når The Smiths-legenden gjester landet for to konserter de neste dagene.
De neste dagene skal den tidligere The Smiths-vokalisten spille to konserter på vestlandet, først i Grieghallen i Bergen lørdag før turen går videre til Stavanger og Stavanger Konserthus på mandag.
Konsertene er Morrisseys første ordinære konsertopptredener i Norge siden 2009 (han opptrådte også på Nobelkonserten i Oslo Spektrum i 2013) - og hans første konserter siden begynnelsen av januar. Derfor er det mange blodfans som lurer på hvilken del av karrieren han kommer til å fokusere mest på.
Blir det masse materiale fra den nå to år gamle World Peace Is None Of Your Business, som ble anmeldt til fire stjerner her i GAFFA, eller kommer han til å trekke frem låter fra hele sin solokarriere samt noen godbiter fra tiden med The Smiths på 80-tallet? Hits eller sjeldne B-sider? Hvem vet. Morrissey er en artist som splitter folket, men han har aldri vært kjent for å være noe særlig forutsigbar.
I tillegg til hits som First Of The Gang To Die, Suedehead, Everyday Is Like Sunday, The Last Of The Famous International Playboys og You Have Killed Me - her er 5 låter vi i GAFFA-redaksjonen håper på å få høre under de to konsertene i Norge.
Morrissey - Hairdresser On Fire (1988)
Denne låta figurerte opprinnelig som et bonusspor på Morrisseys første singel etter oppbruddet med The Smiths, Suedehead, men har senere blitt en favoritt blant fansen. Med tekstlinjer som "You are repressed, but remarkably dressed" tar den Morrisseys vittige tekstunivers på kornet - og viser samtidig litt av rivaliseringen mellom Manchester og London, og kanskje en smule misunnelse fra hovedpersonen selv i omtalen av London-folk.
Låta har blitt spilt på en del av Morrisseys turnéer, senest i 2015, så vi skal absolutt ikke se bort fra at denne også blir trukket frem for den norske fansen i løpet av de neste dagene.
The Smiths - Half A Person (1986)
Den nydelige bittersøte og smått mystiske Half A Person er tilsynelatende en smårar (kjærlighets?)historie skrevet av en kvinne som flytter til London som man kan tolke vel så mye som et forsøk på å oppsummere 80-tallets kalde England (Thatcher-regimet). Eller er det Morrissey selv det handler om, men i en kvinneskikkelse? Mystisk som alltid med Morrissey, og her er det kanskje (mer enn noen gang) rom for ulike tolkninger.
Uansett innhold, låten i seg selv er så stemningsfull og så perfekt blendet av Marrs eminente gitarspill og Morrissey såre, ja nesten likegyldige fortellerstemme. Listen and weap. Kommer garantert ikke til å spille den på konsertene i Norge, men det er lov å drømme!
Morrissey - You're The One For Me, Fatty (1992)
Fra albumet Your Arsenal kom den artige lille rockabilly-visa You're The One For Me, Fatty i 1992. På sitt vis er den klassisk Morrissey, hvor han tar en helt allright og ganske så spenstig melodi og fjoller den til med en hysterisk morsom tekst. Denne varianten har vi hørt i andre sammenhenger og er en aldri så liten nikk tilbake til Some Girls Are Bigger Than Others fra The Queen Is Dead. I blant er det deilig at det er langt mellom referansene og alvoret i en Morrissey-låt.
You're The One For Me, Fatty er klassisk og ironisk britisk humor på sitt beste ("Promise you'll say, if I'm ever in your way. A-hey"), men samtidig en søt erklæring av betingelsesløs kjærlighet.
Morrissey - All The Lazy Dykes (2004)
Som låtskriver er Morrissey på sitt beste når han skriver om identitet og om det å stå utenfor i samfunnet. Denne godbiten er ikke den som oftest trekkes frem fra comeback-albumet You Are The Quarry, men låta er definitivt blant hans sterkeste de siste åra.
Med referanser til lesbeklubben The Palms i Hollywood (Morrisseys tilholdssted i perioden da han ga ut albumet), handler teksten tilsynelatende om en lesbisk kvinne fanget i et heteroseksuelt ekteskap. "Free yourself, be yourself, come to The Palms and see yourself", synger Morrissey. Men det er også en underliggende tvetydelighet som på sedvanlig Morrissey-vis ikke er helt overbevist når det kommer til om denne kvinnen noen gang vil finne lykken.
Morrissey - The Teachers Are Afraid Of The Pupils (1995)
På den høyst undervurderte Southpaw Grammar (1995) finner man det som til nå er Morrisseys lengste låt. Man skulle kanskje trodd at Morrissey ville tatt de "undertrykte" elevenes side, men den gang ei.
I The Teachers Are Afraid Of The Pupils bruker han 11 minutter på å la foreldre som har hørt for mye på Pink Floyd og deres overpriviligerte barn knuse de stakkars lærerne som bare vil undervise; og resultatet er et kullsvart, symfonisk mesterverk!
Morrissey gjester Grieghallen i Bergen lørdag, og Stavanger Konserthus i Stavanger mandag.
